Nisselovene
1 Skift undertøy minst en gang i året.
2 Hold deg tørr bak øra.
3 Fortell de andre en god vits hver dag.
4 Det er forresten påbudt å ta en slei tran om dagen.
5 Ikke terg på deg naboen mer enn en gang i måneden.
6 Selv om du ikke har rett, så ikke gi deg.
7 Ikke overanstreng deg i utrengsmål
8 En god latter forlenger livet.
9 Spar på skillingen og la daleren gå.
10 Pass på at ikke naboen får mer høy på låven enn deg.
11 Se på en hver forandring med skepsis.
12 Hold deg i form og løft gampen på strak arm to ganger daglig
(Den norske nissens forunderlige liv og historie av Frid Ingulstad og Svein Solem)
“Til min forundring hørte jeg at det er folk som aldri har sett en nisse.
Vi må synes synd på slike mennesker. Det må være noe galt med øynene deres.”
Fjøsnissens historie
Vi antar at de nordiske nissene var nært forbundet med trær og skog, men at de knyttet seg etter hvert til gårdene og kledde seg likt med bøndene i nikkers, tresko, ufarget vadmel og rød topplue. Fjøsnissen blir ofte beskrevet som en liten mann med et furet gammelmannsansikt, langt grått eller hvitt skjegg, med bare fire fingre og hver hånd. Han var en tøffing og klarte seg derfor fint uten tommel. Med styrken til 4 hester var han god å ha på gården. Nissen tok godt vare på alle dyra (spesielt hesten), om han ble behandla godt.
Det er lite med den norske fjøsnissen som minner om den kommersielle amerikanske julenissen, som svøpt i pels kommer svevende i lufta på en slede trukket av reinsdyr og deler ut gaver på julaften. Fjøsnissen hadde ikke noe med jula å gjøre i det hele tatt i gamle dager, men tilhørte gårdens liv, og ble tatt hensyn til i hverdagen. Han ble først knyttet til juletradisjonen på landsbygda fordi folk trodde han ville ha god mat og drikke på julaften. Nissen var også kjent for å ha magiske krefter, og kunne være både lunefull og utilregnelig så han måtte stelles godt med. Han kunne nemlig gjøre pek og ugagn og skade både mennesker og dyr om han ikke ble behandlet fint. Mange steder ble det ikke ryddet av bordet etter julemiddagen slik at fjøsnissen kunne komme og forsyne seg. Han var som regel usynlig men noen hevder at de har sett han. Selv den dag i dag er det tradisjon å sette ut grøt til nissen på julaften.
I eldre tider var det mange fjøsnisser i Norge, men i nyere tider ble mange bønder tvunget til å flytte.
Bøndene var ofte fattige folk med mange barn. Tradisjonelt skulle disse være med og drive gårdene. Kanskje barna ønsket å følge sine egne drømmer og ville være en del av det moderne samfunnet. Mange dro vertfall inn mot byene.
Dette fikk fatale konsekvenser for mange bønder. Mange gikk tomme for både mat og penger, og måtte til slutt gi opp. Noen reiste bare fra gårdene fullt møblerte. En kan enda finne disse forlatte gårdene på den norske landsbygda. Kopper på bordet og gryter på ovnen, det skal ser ut som om tiden har stått stille.
På denne måten ble mange fjøsnisser husløse. Vi vet ikke hvor mange de er eller hvor de holder til. Nå prøver vi å lete opp hele Dahlsnisseslekta og disse vil etterhvert komme til å trenge gode hjem.
Fjøsnissen er en skikkelse som er flere tusen år gammel. I den katolske perioden frem til år 500, etablerte nissene seg overalt i Europa, Russland og til og med i Sibir. Nissene er ikke så interessert i historieskrivning (eller så holder de sine kilder bevisst skjult), så vi har ikke så mye bevis. Det er nevnt i en avhandling fra 1580 at nissene levde i et klasseløst samfunn i over 1000 år. De var hverken fattige eller rike og ingen var mer verdt enn andre, bortsett fra den folkevalgte kongen.
Takk for at du er med på å gi et hjem til en husløs norsk fjøsnisse
Kilder: Aune Jorg Vetter i nordiske folkesagn og folketro, Bø Olav Trollmakter og godvette, Ingrid Shalin Sveberg Som julekvelden på kjerringa, Maria Jakobsen allviter